Etter intense dager på arbeid med frister og rapporter var det godt å vite at siste uka i juni var avsatt til ferie/avspasering. For ei Li-taus med konstant fjell-lengsel var det selvskrevet å dra på fjelltur med telt, men tanken hadde streifet meg å kanskje ta turen alene denne uka, i mitt eget selskap?
Som utpreget sosialt vesen og absolutt et flokkindivid hadde jeg noen betenkeligheter med denne tanken, så derfor ble det til at starten og slutten av turen ble i kameratskapets ånd, mens den midterste delen ble alene, men ikke ensom i fjellet.
Fredag ettermiddag startet jeg og en god kompis opp fra den vestre enden av Gjertsveien i Berglia, sekken min veide 20 kg, noe som er akkurat 1/3 av kroppsvekta mi og absolutt overkommelig for ei uke med sekk på ryggen. Kompisen min hadde ikke vært i dette området før og ville bli med og få litt guiding det første døgnet av turen, mot at han selvsagt bar med et måltid reinskav med prossecco til kvelds.
Vi gikk «hyttveien» til onkelen min opp til Jillie Dåvnere/Vestre Blåfjellvatn, eller «Bergli-Blåfjellvatnet» som mange kaller det, ettersom det var Bergligårdene som bygslet fisket i denne delen av statsallmenningen i tidligere tider, da dette var en nødvendig del av livbergingen i allmenningsbygder i fjellstrøk.
Berglimyra-Klumplifjellet naturreservat ligger i dette området, og området preges av lange, seige gressmyrer og tørre fururabber, og gir en liten «Alaska-følelse» i seg selv. Når man kommer opp fra skogen kommer man raskt opp på snaufjellet her; vatnet ligger på 772 m.o.h. så her er det værhardt og lite vegetasjon til ved.
Primusen fikk gjøre nytten når det ble tid for mat etter at teltene var satt opp ved vatnet. Herr og fru Boltit holdt oss med selskap og det var artig å se hvordan de sto i for å hente mat til de små, og ikke minst hvordan de hele tiden prøvde å unngå at vi fant ut hvor de hadde reiret sitt på bakken i nærheten.
|
|
|
|
Neste dag stekte sola på teltet tidlig så det var bare å opp og fyre på vatn til havregryna. Både på små plutter og bekker såpass høyt er det ennå en del snøskavler, og disse må forseres med forsiktighet. Selv om slik «sommersnø» kjennes hard og fin å gå på, kan det plutselig være svakere parti eller bekk under som har smeltet bort snøen fra undersiden. Den store snøskavvelen på vestsiden av vatnet ble passert og det ble tid til litt fiske i vesterenden.
På tur opp hadde vi sett flere bloddråpesvermere, så en blå spinner med røde prikker var et naturlig valg. Litt for blankt vær gjorde at det ble med forsøket, men er du heldig og får fisk her er det prima kvalitet.
Vi gikk videre vestover retning Tverrelva og her er et veldig spennende område om man er interessert i geologi. «Ablasjonsfjellet» kalles dette terrenget, navngitt av mangeårig fjelloppsynsmann Oddvar Åsvoll i Snåsa fjellstyre, og viser til de mange storsteiner og grushauger som ligger tilfeldig der den siste isen smeltet bort. I det grønne partiet av Tverrelva på kartet har den delt seg i tre elveløp og er kurant å ta seg over, med igjenteipa regnbukse nede ved Lundhagsen.
Turkompisen min takker for laget og begynner på returen tilbake til skogsbilveien og bilen, mens jeg fortsetter vestover retning «Holmtjønndalen» for lørdagskveld ved et av vatna øverst. Tidligere på våren er dette viktig kalvingsland for den sørsamiske tamreindrifta til Låarte sijte, og det er tydelig at dette er sentralt reinbeiteområde, der jeg finner fallhorn hele veien.
God vind har holdt insekt og varme unna hele dagen, og akkurat når teltet er oppe kommer kveldsregnskura.
|
|
|
|
Videre vestover legger jeg ruta over Gaarkestjaerhvie og fjellvatnet Gaarkestjaerhvienjaevrie; Gaarkes på sørsamisk betyr at reinen trekker ut på rad og rekke, tjaerhvie sier noe om utseende på fjellet og jaevrie betyr vatn.
Nå har jeg beveget meg fra statsallmenningen i Sørli, Lierne og over til statsallmenning i Snåsa. Snåsa fjellstyre drev i mange år med utsetting av aureyngel i fjellområdene her, og hadde tillikemed eget klekkeri nede i Snåsabygda. Gaarkesjaevrie er såkalt referansevatn, der det ikke skulle settes ut fisk, men vatnet skulle få «leve sitt eget liv» slik at man kunne se hvordan et slikt fjellvatn utviklet seg uten fisk i vatnet.
Nå er jeg inne i det som tidligere var Gressåmoen nasjonalpark og jeg vender blikket videre vestover mot Kleammanjaevrie/Snaufjellvatnet og Narrajaevrie, navn som gir fjellfiskefolk hjerter i øynene og et salig blikk.
Gressåmoen nasjonalpark ble opprettet i 1970 og dette området hadde således i fjor et lite 50-årsjubileum som nasjonalpark, men siden 2004 er denne nasjonalparken innlemmet i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark og med det blitt nesten 13 ganger større. Ved Kleammanjaevrie (etter samen Klemmet Klemmetsen) vurderer jeg ei stund å slå opp teltet ved den fine leirplassen i sørvestre delen av vatnet, der Snåsa fjellstyre og nasjonalparkforvaltningen har lagt ut ny tørr bjørkeved.
Ryggen og føttene er imidlertid i fin form og etter to dager med motvind vender jeg nesen nordover og får vinden i ryggen helt fram til den flotte sandstranda ved Narrajaevrie der jeg slår opp teltet på søndagskvelden.
To sangsvaner ute på vatnet holder meg med selskap og månen henger så fint over Blåfjella i øst når søvnen tar meg.
|
|
|
Mandags kveld er det varslet regnbyger som skal vare hele tirsdag, så jeg beslutter raskt at dagens etappe går til «Lille Luruvatnet» via Bielnienjaevrie. Når du dreier østover fra Bielnienjaevrie og går opp fjellgressdalen mellom Bielnie/Finnhuva og Tjohkele/Lurusneisa venter man bare på å se ville hester løpe på de grønne slettene, samtidig bærer området preg av langvarig historisk bruk av reindriftsamene.
Fjellpartiet mellom Pråvhka, Tjohkele og Lakavasshatten er et av mine favorittområder her «vest i fjella», og jeg nyter ettermiddagen og kjenner en stor takknemmelighet over å ha klart å gå såpass lange etapper hver dag i fire dager i strekk, samtidig som jeg smått begynner å se fram til noen dagers avslapping og å få treffe folk igjen ved Låartenjaevrie/Luruvatnet mot helga.
Tirsdagen tilbringes i det lille enmannsteltet ettersom regnet høljer ned og jeg vil ikke ut og bløte ned verken klær eller utstyr, og når man er på tur ei heil uke har man «råd» til å ligge i ro en slik regnværsdag. Dagen nytes med å lese pocketutgaven av Olav Duun’s «Medmenneske» to ganger samt egne refleksjoner i etterdønningene av boka.
|
|
|
Tidligmorgenen etter vekkes jeg av gryntene fra en liten reinflokk på et tjuetalls dyr som beiter noen hundre meter fra teltplassen; jeg ber stille om unnskyldning for at jeg har lagt meg ned midt i matfatet deres. Det ser likevel ut som de finner nok å spise blant vierkjerr og dvergbjørk, og de rusler videre oppover i terrenget til de finner en kald og svalende snøskavvel som de legger seg til på for å komme unna insekter og varmen som er varslet i anmarsj for resten av uka.
Jeg pakker sammen, bukker og takker og kjenner «båtkjettingen rundt mitt hjerte» nok en gang, og rusler ned til selveste Låartenjaevrie /Luruvatnet en hundremetring lavere i terrenget, der de siste dagene skal tilbringes med litt fiske og samvær med gubben min og gode venner fra Hommelvik.
Første døgnet tilbringes riktignok alene men ikke ensomt her heller, de velkjente «panfløytelydene» fra enkeltbekkasinen følger meg hvor jeg enn snur meg på leirplassen og oppi fjellsida mot Svijne/Fossdalsfjellet hører jeg en eller annen rovfugllåt.
Selv om jeg har en chicken curry igjen i matposen må jeg bare prøve fisket, og etter noen runder med diverse spesial sluker MÅ jeg bare prøve min egen gamle velslitne favoritt; TOBY grønn 10 gram og jaggu hogger det til på første forsøk, – en feit Luruvassaure på vel halvkiloen, og jeg bestemmer øyeblikkelig kveldens meny; fersk grilla fisk med sitronmajones og en boks rosêvin…mmmm. Livet er hærlig!
|
|
|
Torsdagen oppriver med den varmeste morgen du kan tenke deg, man begynner nesten å gruve for en hel dag uten å finne skygge, men heldigvis har vi båt i Luruvatnet og vet at ute på vatnet må det da finnes noen form for «fläkt»?
Gubben kommer gående fra Tjallia og kompisene fra Hommelvika fra Gressåmoen og etter litt mat bærer det ut på vatnet i båt for å prøve oteren.
Blikkstille vatn er greit om man er småredd for at Luruvatnet plutselig blåser opp som det verste hav du kan tenke deg, noe det og kan gjøre, men i dag hadde det vært ønskelig med fin otervind, men nei…
Wobler, spinner og sluk blir redningen for å skaffe mat til selskapet denne dagen, og etter et strandhogg og kaffekok på en av holmene vest i vatnet bærer det tilbake til leirplassen for en bedre fiskemiddag, akevitt, gode samtaler og godt kameratskap ut i de små timer.
Min gode kamerat; unge, lovende Eriksen sier det så treffende: ..skulla jo ha lagt seg, men « i tim itt»…
|
|
|
Morgenen etter har vi kommet til fredag igjen og jeg har vært på tur ei heil uke.
Denne morgenen er om mulig enda varmere og det er varslet temperaturer helt opp i 30 plussgrader i dag og resten av helga.
Det mest fornuftige er derfor å traske hjemover så tidlig som mulig, og ruta legges rett ned til Råapesjaevrie/Lakavatnet etter den gamle strandlinjen fra den store bresjøen som lå her etter siste istid.
Når vi kommer ned i skogene ved Lakavatnet skjønner vi at den insektfrie tida i fjellet på forsommeren er over; klegg, blending og svartfluggu svermer rundt meg og gubben og farten hjemover økes det som går i sommervarmen.
Ved ankomst Tjallia, enden av skogsbilveien Lakavassveien og innfallsport til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, kan jeg ikke annet enn smile lykkelig over en fantastisk uke her «vest i fjella» som vi sier, eller «østre Snåsa» som gubben sier.
Å ha noen dager for seg selv, få gå i sitt eget tempo, stoppe når man føler for det, kikke med kikkerten, spise en snickers, studere kartet, kjenne på en stor takknemmelighet over at kroppen klarer å bære med seg det som trengs av utstyr og mat for ei uke i fjellet, undre seg over alt man ser og får med seg fra dette naturlandskapet og kulturlandskapet; alt dette gjør noe med deg – hvilepulsen finner deg igjen, og det blir kanskje lettere å la den få rå resten av sommeren selv om dagene fylles med arbeid og gjøremål.
Denne turen har jeg tenkt lenge på og drømt om ei god stund, og det er jo bare å leve ut drømmen – også for deg!
Lillian, juni/juli 2021
 |